HELLESØY OG TILBAKE MED FLATT DEKK
Jeg skal kjøre langs hele Vestlandskysten i 2025 og denne etappen skulle egentlig være en kort og behagelig liten tur sammen med svigersønnen. Vi kjørte med to av mine sykler siden Lawrence har solgt BMW-en sin.
Hellesøy er det nordligste stedet man kan kjøre til i Øygarden. Det er et flott sted for dagsturer og ligger en times tid nordvest for Bergen. Siden terrenget består av lave øyer, så regner det mindre her enn lengre inn mot Bergen. Fjellene rundt byen stopper liksom skyene der inne og får dem til å kaste regndråpene sine rett ned på Bergenserne som holder til i byen der. Ja-ja, de om det.
Fra Hellesøy kan man ta skyssbåten Øyrosa videre nordover
til Herna, som er en bebodd øy. Det er bare det at det er ikke mulig å få
motorsykkelen med seg. Derfor blir Hellesøy det nordligste punktet i Øygarden på
turen min. Man kan se over til Fedje, som er neste øy jeg skal besøke mot nord,
men det er en omvei på over to timers kjøring og førti minutters ferge for å
komme seg dit.
Vi så en grusvei som tok av fra hovedveien, og grusveier er
veldig fristende for sånne som oss. Vi kjørte på denne grusveien et kort stykke,
men den tok slutt like bak en bakketopp. Veien viste seg å være en tilkomstvei
til en slåttemark for en av gårdene i nærheten. Vi snudde derfor i en blanding
av søle og skjellsand som bonden hadde fordelt ut der i enden av veien. Det
gikk lett å snu med den lille sykkelen, men jeg slet litt med u-svingen med den
store Africa Twin-en og havnet litt utenfor veien. Jeg klarte meg så vidt uten
å ta en pinlig «fot i bakken», men jeg kjørte tydeligvis over noe som lå på
bakken der, noe som jeg ikke burde kjørt over.
Litt seinere stoppet vi på Nautnes for å ta noen bilder. For
moro skyld byttet vi sykkel og da jeg kjørte bakerst på den lille sykkelen
oppdaget jeg at den største hadde lite luft i bakdekket. Vi kjørte derfor mot neste
bensinstasjon for å fylle luft. Det var ingen hjelp i det, for der hvor det
hadde vært luftfylling en gang, var det nå bare en tom slangetrommel. Dermed var det bare å kjøre videre, men slik som dekket på den
største sykkelen så ut nå, så var det ikke lenger tvil om at det var punktert.
Vi diskuterte hva vi skulle gjøre over intercomen, og ble
enig om å fortsette så langt som lufttrykket holdt. Da vi stoppet på rødt lys,
kunne jeg se en spiker som stakk ut av bakdekket mellom knottene på
terrengdekket. På neste stasjon hadde de et helt nytt trykkluft anlegg som
fungerer fint. Nå var det imidlertid så lite trykk i dekket at automatikken i
luftpåfyllingsmaskinen ikke forstod at den skulle pumpe luft. Samme hvor mye vi
prøvde så ville den ikke pumpe luft i bakdekket.
Valget stod dermed mellom å la sykkelen stå igjen og hente
den med tilhenger, eller å kjøre videre de siste kilometerne. Vi valgte nok en
gang å kjøre videre og kom oss med nød og neppe tilbake til garasjen før dekket
var helt flatt.
Jeg bestilte lappesaker og fikk lappet dekket noen dager
seinere. Det fungerte først fint, men etter noen dager til, var dekket nesten flatt
igjen. Dermed sitter jeg nå og venter på en ny slange som jeg har i bestilling.
Jeg skal altså ta av bakhjulet for andre gang denne uken. Man lærer seg å bytte
dekk på denne måten, men jeg ville nå helst ha foretrukket å kjøre turer enn å holde
på med å bryte dekket av og på igjen til stadighet.
Du kan lese om hvordan jeg lappet dekket uten å få det tett og hvordan jeg byttet slange under knappen; Vedlikehold.
Kommentarer
Legg inn en kommentar