PÅ GRUSVEIER IGJENNOM SVERIGE
Første leirplass litt øst for Lillehammer.
Å kjøre motorsykkel på grusvei.
Før vi startet på denne turen hadde vi lite erfaring med å kjøre på grusveier. Jeg hadde prøvd meg på noen kilometer på en gammel fjellvei i Årdal dagen før, men det var ikke mange kilometer og i realiteten startet vi uten erfaring. Erfaringen skulle virkelig komme i dagene fremover og vi behersket underlaget mer og mer for hver dag vi kjørte.
Underlaget endret seg ganske mye underveis. Noen veier hadde finkornet grus, med komprimert og jevn overflate. Dette var nesten som å kjøre på asfalt og det var de minst krevende veiene. De vanskeligste områdene hadde grovere grus, som var løs og lite komprimert. Fellesnevneren uavhengig at hvilke type grus vi kjørte på, var at det støvet mye. Vi vasket syklene en gang underveis, men det så ganske snart ut som vi kom rett fra et ørkenrally.
I begynnelsen la vi oss under 50 kilometer i timen, men gradvis økte vi hastigheten. Det var sjelden vi kom over 70 og i svingene gikk det som oftest i maks 50. Med lave hastigheter og veier som gikk på kryss og tvers av den retningen vi skulle, så fikk vi anledning til å nyte livet på veiene i minst fem ganger så lang tid som om vi hadde tatt motorveinettet på det samme strekket.
Navigering.
På forhånd hadde vi planlagt å følge en TET-løype. K artleseren Lawrence fant stedet der løypen startet, men rundt første sving var den stengt med bom. Det var ikke brøytet etter vinteren og det lå fortsatt en halv meter snø i veibanen.
Vår opprinnelige plan om å følge en TET løype. Det ble avsluttet etter
50 meter. Veien var stengt og ufremkommelig på grunn av snø.
Vi brukte BMW sin App til å navigere. Den var koblet til telefonen og displayet på sykkelen til Lawrence. Ved å sette innstillinger på Wringle, fant Appen et forslag til rute mellom grensen og Stockholm. Det viste seg raskt at vi måtte innom veier med asfalt, men det var ganske korte strekk. Mange av grusveiene var korte sløyfer som gjerne gikk inn i mellom bebyggelsen før man kom tilbake til samme hovedveien. Det var alt fra nesten igjengrodde veier til godt brukte grusveier. Ellers var det også lange strekk med grusvei utenom bebyggelsen. Disse lange strekningene ga gjerne mest kjøreglede, mens veiene i mer bebygde strøk hadde mer "reiseopplevelser" å by på.
Her er et lite stykke av den svenske landsbygda
og en av grusveiene vi fant ved hjelp av BMW-appen.
På 600 meter høyde øst for Lillehammer var det kaldt om natten den 11.mai. Med min velbrukte sovepose som er 18 år gammel, ble den natten kjølig. Etter at vi kom inn i Sverige ved Torsby ble det mye varmere, sol og fint vær. Temperaturen lå over 20 grader og vi måtte åpne alle luftinger i kjøredressen. På tilbakeveien fra Stockholm ble det 33` C på det varmeste. Da nyttet det ikke med kjøredressen lengre. Gortex klærne er fine på Vestlandet hvor vi har kjøligere vær og hvor det alltid er en ny regnbyge klar bak horisonten. Her borte på flatlandet i Sverige ble det for varmt og vi måtte gå til innkjøp av nye bukser som hadde mer lufting for å ikke bli helt overopphetet.
Kjøringen ble mye mer behagelig med en MC-bukse som er løs og luftig. Det er like
god beskyttelse på hofter og knær som på Gore-Tex klærne, men jeg vil tro at stoffet er litt svakere.
Med hjelp fra BMW appen fant vi også noen skogsveier hvor vi virkelig fikk prøvd ferdighetene våre på løst underlag. Dette var dag seks og vi hadde fått trening med vanskelig underlag i mange mil. Filmen under er klippet fra de mest krevende områdene vi møtte på. Her måtte vi snu fordi en bever hadde bygget demningen sin så høyt at veien forsvant under vann.
Skogsveier midt i Sverige.
Den svenske hovedstaden imponerte meg. Jeg er interessert i arkitektur og byggeskikk og hadde mye glede av å se Stockholm sentrum. Det var første gang jeg var her. Vi lot syklene bli igjen på hotellet i utkanten av byen og tok tog til sentrum. Lawrence har vokst opp i Sverige og har vært her mange ganger før. Dette var målet og vendepunktet for turen vår. Jeg tok bilder som turister flest, vi drakk en øl og et glass vin og var egentlig godt fornøyd med bylivet etter en kveldsstund. Neste dag dro vi like godt videre og tilbake til grusveiene som vi nå behersket så mye bedre.
Gamlebyen
Nasjonalmuseet
Pizza budbiler. Stilfullt opplegg.
Grusveier på landsbygda.
Turen gikk til Stockholm siden jeg ikke hadde vært der før. Det var en fin by, med imponerende arkitektur, men likevel, nå var det grusveier og motorsykkelkjøring som var hovedsaken. De svenske landsbygdene er velstelte og fine områder å reise i. Det er et helt veinett av grusveier som gjør at man kan holde på uendelig lenge med grus kjøring om man vil det. Vi måtte imidlertid sette kursen tilbake mot Norge. Vi har jo jobb og familie og kan ikke bare surre rundt og ha det gøy i Sverige. Vi måtte altså ta ansvar og kjøre hjemover. Under ser man en film fra steder vi kjørte så støvskyen stod på vei tilbake til Norge.
Grusveier i Sverige.
Gripsholms slott tilhøre kongefamilien, men også
den svenske staten.
Gripsholms slott dukket opp langs ruten vår på vei tilbake
til Norge. Et fint sted å ta en pause i kjøringen.
Norge igjen.
Etter veldig mange mil på grusveier i Sverige var ingen av oss lei av dette i det hele tatt. Vi fulgte lite trafikkerte veie i en god halv dag. Plutselig dukket det opp et skilt hvor det stod Norge. Det var fint å være hjemme igjen og veldig kjekt å se at grusveiene i Norge faktisk er like gode, om ikke bedre enn i Sverige. Vi skulle finne flere spennende ruter tilbake til Vestlandet, og endte med å reise over Haukelifjell til Bømlo, hvor familien har landsted. Denne siste etappen i Norge blir et eget blogginnlegg hvor jeg blant annet vil legge ut en film fra turen over fjellet mellom Røldal og Sauda.
Første leir i Norge. Flott
badeplass like nedenfor.
Reiserute:
Reiserute 10. til 20. mai 2024. Ca 40 % av turen gikk på grusvei eller skogsbilvei.
Kommentarer
Legg inn en kommentar