SOGN OG FJORDANE, ET ELDORADO FOR MOTORSYKKELKJØRING
Sogn og Fjordane er kanskje et av verdens beste steder å kjøre motorsykkel. Sogn og Fjordane er ikke lenger et eget fylke, men ble slått sammen med Hordaland og ble til Vestland i 2020. Det er ganske lange avstander mellom byer og tettsteder og ikke så tett befolket. Med lite folk og lange avstander blir det også lange strekk på landeveien. Siden det er lite trafikk er det ypperlig å kjøre motorsykkel der.
Veistandarden er ganske høy på hovedveiene, men i tillegg til gode hovedveier, så finnes det et stort antall fjelloverganger og eldre veier som går utenom tunneler og følger gamle traseer fra tidligere tider. Disse er som oftest fullt fremkommelig og man kan finne spennende ruter hvor man kan kjøre nesten helt for seg selv.
Landskapet er helt fantastisk og byr på naturopplevelser i verdensklasse. Det er helt unikt å kunne reise i dagevis igjennom velstelte bygder, med frodig jordbruksland, langs fjorder og med majestetiske fjell på alle kanter. Å stå på toppen av en fjellovergang som for eksempel på Gaularfjellet er en mektig opplevelse. Kjører man nedover fra Utsikten på Gaularfjellet på å bli høye fjell og dype daler avløst av vakre fjorder, med fossefall som endret i fjorden. Ja, dette må man bare oppleve.
Min sønn Kristoffer og svigersønn Lawrence og jeg reiste en rute fra Bergen og videre til Mongstad, Førde, Loen, Vangsnes, Voss og tilbake til Bergen. Vi tok veien som ligger lengst ut mot havet da vi kjørte nordover. Først til Mongstad og ferge til Sløvågen og så en til fra Gulen til Leirvik i Sogn.
På vei 607 stoppet vi i Kvernsteinsparken i Hyllestad. Til daglig er ingen av oss spesielt opptatt av kvernsteiner, men det ble likevel et interessant stoppet. Vi fant ut at produksjon av kvernsteiner har vært en viktig eksportindustri og i 200 år siden var bygda Hyllestad den største produsenten av kvernsteiner i hele Skandinavia. Kvernsteiner ble brukt til å male korn til mel i en mølle, som gjerne ble drevet av vannkraft. Hyllestad ble under pandemien kjent fordi bygda hadde et stort utbrudd av Covid19. Stede ble omtalt i alle riksmedia på grunn av en polsk arbeider som kom med smitte til det lokale verftet. Smitten spredte seg raskt til en stor del av lokalbefolkningen. I den grad Hyllestad er kjent for noe så er det altså smitteutbrudd av Covid19 og kvernsteiner.
Resten av turen den dagen gikk nordover i et vakkert landskap langs fjell og fjorder og endte opp på Førde Camping. Det er en flott campingplass hvor det var reint og ryddig og ellers alt som man forventer av en god reiselivsbedrift. Vi slo opp telt og fikk en rolig kveld utendørs i sommervarmen.
Ny vei mellom langs Jølstervatnet mellom Førde og Skei
Fra Førde kjørte vi østover og inn i landet igjen mot Jølster og Skei. Etter litt veiarbeid før Vassenden var det nye og fine veier langs Jølstervatnet. Behagelige kurver, oversiktlig vei og flott natur preget kjøringen. Varmt og fint sommervær gjorde også sitt til at humøret og trivselen var på topp. Etter Skei fulgte vi E39 gjennom Våtedalen til Byrkjelo. Dette veistykket går gjennom en imponerende natur, med både høye fjell og en dalbunn hvor et frodig kulturlandskap holdes vedlike av flere store flokker med geiter. Her ble det naturlig med en stopp. Kristoffer og Lawrence tok et bad i elven, mens jeg, som helst bader i temperert vann, nøyde meg med å ta bilder.
Stardalselva i Våtedalen. BMW R 1150 GS. I bakgrunnen BMW 750 GS
Ved Byrkjelo tok vi av fra E39 og fulgte Fylkesveien over Utvikfjellet. Fjellovergangen er som et hvilke som helst fjell på Vestlandet, men nedstigingen mot Utvik ga en fin opplevelse. Det var en fantastisk utsikt over Innvikfjorden og fjellene i området. Vi tok lunsjpausen på en rasteplass og fikk i oss speilegg og bacon steikt på primus.
Bygdene Utvik, Innvik og Olden ligger langs Innvikfjorden og er alle verdt et besøk. Vi ønsket imidlertid å besøke en av brearmene til Jostedalsbreen og kjørt derfor til Loen og innover langs med Lovatnet og inn til Kjenndalsbreen. Det var en stille og varm dag, men likevel kom det en kraftig fallvind ned fra breen. En kort kilometer utover dalen igjen var det like stille og man kan undres over hvor fallvinden tok veien.
Kjenndalsbreen. Det var bompenger på siste veistykket, men helt grei pris.
Kjenndalstova
Breen er en flott opplevelse, men siden jeg har sluttet med brevandring for mange år siden, ble det kun en tur til enden av veien for å se litt, og så tilbake for å finne overnatting. På vei tilbake tok vi oss tid til en kopp kaffe på Kjenndalstova.
Lawrence måtte kjøre tidlig hjemover for å dra på ferie med familien, mens jeg og Kristoffer som hadde god tid, fortsatte turen tilbake til Førde i rolig tempo. Vi hadde planer om å kjøpe en ny intercom siden vi hadde snakket sammen over mobilnettet så langt på turen. Vi håpte å få tak i en rimelig intercom på Biltema, men de var imidlertid utsolgt, så vi kjøpte en ny gassbeholder til primusen og kjørt videre. Det vil si, egentlig litt tilbake for å komme inn på veien over Gaularfjellet.
Gaularfjellet er en nasjonal turistvei som vi hadde store forhåpninger til. Fjellet var lite trafikkert og med helt ordinært "gammel fjellovergang på Vestlandet-standard". På toppen av nedstigingen til Sognefjorden hadde de nylig bygget et flott utsiktsanlegg.
Etter å ha beundret utsikten kjørte vi ned til Sognefjorden og tok fergen over til Vangsnes. Der sår den 20 meter høye statuen av Fritjof den frøkne. Denne Fritjof er en sagnfigur som keiser Willhelm av Tyskland fikk laget statue av og satte opp på Vangsnes, som en gave til Norge. Keizer Willhelm var på ferie i Sognefjorden og på Vangsnes 22 ganger mellom 1889 og 1914. Vangsnes er en veldig fin plass og har gode jordbær, men oppriktig talt, å feriere der med eget skip 22 ganger og sette opp en gigantstatue av en sagnfigur? Det hele virker litt drøyt for min del.
Fritjof og Kristoffer.
Fra Vangsnes var det flott vei videre sørover til Vik i Sogn. Videre gikk turen vår over Vikafjellet og ned til Myrkdalen. Det var et skikkelig skybrudd på Vikafjellet. Klærne holdt vannet ute, men det ble litt kjølig så vi stoppet og leide oss en hytte i Myrkdalen.
På siste turdag regnet det fortsatt på formiddagen og vi bestemte oss for å kjøre hjemover mot Sotra. Vi la turen innom Voss, men svingte av ved Bulken og tok gamleveien over Bergsdalen. Her er veien av den gamle gode sorten som flere steder er hugget inn i fjellveggene med meiselhammer og litt sprengstoff. Vi møtte en danske i bobil som var like interessert i Vestlandsveier som jeg er og fikk en hyggelig prat med ham ved demningen ligger noen kilometer før Dale.
Lawrence kjørte sin med sin BMW 750 GS og Kristoffer med en BMW R310 GS, som han lånte av meg. Selv fikk jeg levert min BMW R1150GS dagen før vi startet denne turen. Det er en 2002 modell. Altså en 19 år gammel sykkel som var kjørt 42 000 kilometer før vi startet. Full oppakning i toppboks, i sidebagger og i en løs 65 liter motorsykkelbag var knapt merkbart på denne sykkelen.
Totalt kjørte vi 969 kilometer på disse fire dagene. Etter Kristoffer sin mening var kjøringen det beste ved turen. Lawrence likte både kjøreturen og opplevelsene underveis, mens jeg likte godt både å kjøre den nye bruktsykkelen, sove i telt og ikke minst det å reise uten en plan. I tillegg så var det helt topp å reise sammen med sønn og svigersønn på denne måten.
Kommentarer
Legg inn en kommentar