TOURING PÅ SVALBARD

Det er midt i mars og motorsykkelsesongen har akkurat startet. Årets første motor-reise ble imidlertid noe helt utenom det vanlige. Jeg og de to sønnene våre, Kristoffer og Tommy reiste til Svalbard og deltok på en organisert snøskuter tur.

Motorsykkel ble denne helgen byttet ut med snøskuter. Her var vi klar til start fra Longyearbyen og kjørte mot Adventdalen. 

Forskjellen mellom å kjøre motorsykkel og snøskuter er ganske stor. På MC må man holde balansen, mens en snøskuter oppleves mer som å kjøre et stort strykejern. Snøskuterne er litt ømfintlig for skrått terreng og man kjører helst enten rett opp eller rett ned bakkene. Fellesnevnere er imidlertid at både motorsykkel og snøskuter er et lite kjøretøy med stor motor, som gir mye fart og moro.

Vi var en gruppe på ni personer i tillegg til to guider. Guidene var rutinerte og gikk igjennom ruten på kartet før vi kjørte. På Svalbard er det ekstreme forhold. Det var rundt 12 kuldegrader og vinden varierte mellom bris og liten storm. Vindstyrken skiftet veldig fort og det var store lokale forskjeller. Vi hadde på oss vanlig vinterutrustning med flere lag med ull og vindtett foret Gore-Tex ytterst. I tillegg tok vi varmedressene til turoperatøren utenpå.

Guidene hadde mat, ekstra bensin og utrustning på sleden. I tillegg hadde de rifle, bjørnespray og en startpistol til å skremme isbjørn med.

I Longyearbyen så jeg ingen motorsykler, men mange hundre snøskutere. Jeg tror nok at det er flere snøskutere enn biler på Svalbard. Det finnes ikke løypenett for snøskuter slik som i Troms og Finnmark, men lokalbefolkningen så ut til å følge de samme traseene som de organiserte gruppene kjørte i. De har lov til å kjøre fritt i terrenget, men det så ut til de tar ansvar og holde seg i allerede oppkjørte områder. 

To tilfeldig forbipasserende. Sannsynligvis fastboende fra Longyearbyen.

Målet for turen vår var en fangst stasjon som ligger i Tempelfjord. Det er fire timers kjøring fra Longyearbyen. Landskapet fram til Tempelfjord var langstrakt og oversiktlig. Det blåste fælt, men det var som oftest så god sikt at vi var helt trygge på at vi ikke ville møte på isbjørn. Like før vi kom til Tempelfjord fikk vi stoppsignal fra han som kjørte fremst. En av guidene kjørte rundt et nes for å undersøke forholdene. Etter en kort stund kom hun tilbake og rapporterte om at det ikke var noen isbjørn å se. Dermed kunne vi kjøre den siste kilometeren fram til fangst stasjonen.

Fangst stasjon i Tempelfjord. Legg merke til bukken til venstre i bildet, som er en selvskudds kasse for isbjørn. Våpenet ble surret fast på bukken og isbjørnen tok tak i en matbit som igjen var surret i en snor til avtrekkeren på våpenet. Innretningen ser like hel ut selv om den er over 70 år gammel. Det var nok veldig praktisk å få bjørnen skutt nesten på trappa, selv om denne jakt formen ikke er innafor etter dagens etiske normer. Isbjørnen har  vært fredet siden 1973.

Fangststasjonen ble bygget av et ektepar som drev med fangst og isbjørnjakt fram til mellomkrigstiden. De solgte stedet til staten og i dag er det i bruk som overnattingsted for politifolk som patruljerer i området. 

Pause på fangststasjonen i Tempelfjord. Mine to sønner Kristoffer og Tommy står til venstre. Begge guidene var fra Canada. De var hyggelige og serviceinnstilte folk som passet godt på  gruppen sin.

Vi så ikke isbjørn på turen vår. For min del var det helt greit. Jeg hadde litt for tett kontakt med noen moskusokser på Dovre for noen år siden, og etter det har jeg fått en motvilje mot store og tunge dyr. Jeg hadde slett ikke lyst til å møte isbjørn. De er jo store og i verste fall kan de se på oss som potensiell mat.

Reinsdyr er jeg derimot veldig begeistret for. Vi så mange Svalbardrein underveis og dagen etter snøskuterturen kom jeg tett innpå noen av dem like utenfor Longyearbyen. De gikk og beitet og oppførte seg som om jeg ikke var der. En av guidene fortalte at man nærmest kunne gå bort å ta dem på øynene uten at de reagerte. Denne på bildet under her gikk og beitet og var helt uanfektet av at jeg var der. Den kom nærmere og nærmere mens jeg satt i ro og tok bilder av den. Den sparket litt i vegetasjonen og spiste det den fant. Innimellom blåste det så kraftig at den forsvant i snødrevet, men når vinden gav seg litt så var den kommet enda nærmere. 

Reinsdyrene på Svalbard er en egen stamme. De er mye mindre og har kortere bein enn sine slektninger på fastlandet.

Snødrev er hverdagskost for reinsdyr.

Vi var på Svalbard fra en torsdag ettermiddag til søndag formiddag. En god langhelg altså. Det ble en spesiell reise som ikke ligner på mine vanlige motorsykkelturer på Vestlandet. Jeg må innrømme at jeg liker like godt å kjøre snøskuter som å kjøre MC. Det kommer likevel til å bli mest motorsykkelkjøring i årene fremover. Snøskuter har liksom ikke noe på Vestlandet å gjøre. Jeg har prøvd, men endte opp med å selge snøskuteren og kjøpte flere motorsykler i stedet. 

Snøskuteren ble solgt i 2021 og motorsykler er blitt prioritert. Snøskuter passer best i Nord-Norge eller på Svalbard. Bildet er fra 23.desember 2020.

Beltevogn som fraktet turister rundt i terrenget.