VESTKAPP

Vestkapp, lengst nordvest på Stadlandet, er det nordligste punktet jeg skal til på motorsykkelturen langs Vestlandskysten i 2025. Målet er å kjøre langs hele kysten fra Karmøy til Stadlandet. Første etappe var Austevoll på langs i mars , og i juli er det kun noen få steder jeg ikke har besøkt enda.  

Honda Africa Twin på toppen av Vestkapp.

 Tåken dekket toppen mesteparten av den timen jeg var der.

For turister på land er Stadt et spennende reisemål, men for sjøfolk og båtturister er stedet farlig. Jeg stod på toppen og så en stor tråler som rundet Stadt. Jeg fikk ikke brukbare bilder på grunn av tåken og avstanden, men den stampet i sjøen som om den var en småbåt. Det var skremmende å se hvordan den store båten reiste seg på bølgetoppene og dundret ned i neste bølgedal, før baugen igjen presset seg opp og båten på nytt stupte ned i neste bølgedal.

Et lite opphold i tåken som stort sett lå over toppen. Man kan skimte en tråler som en vit prikk.

Sol varmt på resten av Vestlandet den 7. juli, 

men ikke på toppen av Vestkapp.

Det kom tett tåke kaste over meg der jeg stod på toppen av Vestkapp, dermed mistet jeg tråleren av syne. Jeg måtte lene meg mot vinden for å stå oppreist. Som motorsyklist gjør jeg denne typen reiser for egen fornøyelse sin del. Min største utfordring der og da var å holde meg på beina og å unngå at sykkelen blåste overende da jeg kjørte ned igjen på den bratte veien. Det hadde ikke vært farlig å blåse ovrende, verken til fots eller med sykkelen. Mannskapet på tråleren er sikkert trent på å håndtere båten i grov sjø, men jeg er likevel imponert over hvordan sjøfolk bare legger til havs i så tøffe forhold.

Honningsvåg.

Vel nede i fra toppen fortsatte jeg å utforske området. Jeg var i en liten bygd som het Honningsvåg. Stedet hadde noen få likhets trekk med Honningsvåg i Finnmark. Det var ikke trær der, det var åpent hav like utfor husveggene og åpenbart værhardt.

 Hårnålssvinger ned til Hoddevik.

Jeg hadde kjørt fra Sotra utenfor Bergen samme dag, men frydet meg fortsatt over turen og ville oppleve enda mer av dette spesielle stedet før jeg tok kveld. Jeg mente å ha hørt om Hoddevik, da det dukket opp på et skilt. Jeg så en bil på vei dit med et surfebrett på taket. Derfor kjørte jeg etter. Det viste seg å være stupbratt nedstiging til Hoddevik og veien gikk i fjellsiden med hårnålsvinger og bratte strekk imellom svingene. Har du lyst til å kjøre på denne type vei så reis til Hoddevik. Det var utrolig artig.

I Hoddevik fant jeg som forventet en strand hvor surferne kunne boltre seg i bølgene. På campingplassen stod det skilt med teksten Velkommen! Men midt i innkjørselen stod det også et lite rødt skilt med teksten Fullt. 

Det var nå gått elleve timer siden turen startet, og det begynte å mørkne. På vei tilbake svingte jeg av til Furestranda i håp om å finne en plass å fri campe. Det viste seg at det var plass i massevis og jeg fant en perfekt grasbakke å sette opp teltet på like i veikanten. Jeg krøp i soveposen en stund etter midnatt.

Leirplass ved Furestranda med havområdet Sildegapet i bakgrunnen. 

Måløy på andre siden.

Neste dag våknet jeg til en ny varm dag med stille hav få meter fra teltet. Jeg spiste en god frokost, bestående av egg og bacon, før jeg lagde kaffe på primusen. Jeg satt lenge og tok inn omgivelsene og slappet av med flere kopper kaffe. Jeg kunne se over til Måløy fra teltplassen min. Den åpne bukten som heter Sildegapet lå stille mellom Stadlandet og Måløy. Turen sørover til Måløy og Kråkenes fyr kan du lese om i neste innlegg.

Egg og bacon til frokost, før turen gikk videre til Måløy og Bremanger.

Sotra til Vestkapp.

Vestkapp, Honningsvåg, Hoddevik, Fure.