AURLAND, LÆRDAL OG ÅRDAL. MED MOTORSYKKEL, TELT OG SOVEPOSE

Jeg la ut på en 10-dagers tur i mai i år. Motorsykkelen var pakket med det jeg trengte for å klare meg utendørs i en lengre periode. 

Starten ble heftig, da Bergen by leverte er regnvær som ingen andre byer kan konkurrere med. I den første timen av turen regnet det helt hemningsløst. Heldigvis; litt etter litt sluttet det å regne, og da jeg kom til Voss tørket veiene opp.  Det gjelder tydeligvis bare å komme seg av gårde på tur for været endrer seg veldig fort. Spesielt dersom man kjører litt innover fra kysten av Vestlandet. Etter styrtregnet i Bergen, skulle gå ti dager på tur uten at jeg ble utsatt for så mye som en regndråpe.

En stopp på veien mot Aurlands fjellet.

Bakka en liten perle.

Ved Gudvangen tok jeg av fra E16 og la inn en liten avstikker. Fordelen med å kjøre alene er at man kan ta avstikkere og veivalg på impuls, uten å måtte bli enig med andre enn seg selv. Jeg ble enig med meg selv, om at jeg svingte inn i Gudvangen sentrum. Å kjøre igjennom Gudvangen tok ett halvt minutts tid, men etter Gudvangen hotell ble jeg oppmerksom på et skilt mot Bakka. Det er en bygd jeg ikke visste eksisterte før jeg så skiltet. I alle fall, veien gikk igjennom et pukkverk og så igjennom en tunnel, før den snirklet seg utover langs Nærøyfjorden et stykke. Bakka viste seg å være en flott bygd, med kirke, campingplass og noen gårdsbruk. 

Bakka, ved Nærøyfjorden.

Campingplassen i bygda så veldig bra ut, med noen hytter, oppstillingsplasser for bobil og plass til telt. Her kommer jeg garantert tilbake. Skal jeg få fruen med, så må det bli med bobilen. Det er kun én vei inn til Bakka, men den er til gjengjeld smal og svingete, akkurat slik som jeg liker best. Jeg skulle imidlertid videre og Africa Twinen tok returen inn til Gudvangen i grasiøse kurver.

Aurlands fjellet

Etter Gudvangen tunellen tok jeg av til Aurland og kjørte en rekke hårnålssvinger opp på Aurlands fjellet. På veien oppover ligger utsiktspunktet Stegastein, som er en skikkelig turistmagnet. Noen vil kanskje kalle det en "turist felle", men på kvelden den 9. mai var det nesten folketomt og helt greit å få tatt noen bilder. 

Selv om det bare var en glassplate mellom meg og avgrunnen, så var det fint å stå der og nyte utsikten. 

Stegastein.

Her nede er Aurland og Aurlands fjorden og midt i glassplaten ser man speilbilde av 

min splitter nye regn dress fra Bullfigther.

Jeg kjørte videre opp på Aurlands fjellet, men et skilt viste at veien til Lærdal fortsatt var vinterstengt. Like før bommen som sperret veien over høyfjellet, fant jeg en teltplass.

Her oppe i fjellet hadde en KTM-fører også satt opp telt. Det viste seg at vedkommende var en tysk politimann som hadde kjørt fra hjembyen Dortmund og nå lå i telt her oppe i fjellet. Han hadde planer om å kjøre videre til Lofoten, før han skulle kjøre hele veien hjem igjen. Det hele ble litt artig, for jeg var i Dortmund med Hondaen for to år siden. Jeg fikk ikke navnet på KTM-føreren, men han spanderte en boks øl, og vi fikk en hyggelig motorsykkel prat der oppe i fjellet. 

Tyskeren sa at han hadde en ny og god sovepose siden han hadde frosset på seg en forkjølelse på motorsykkeltur i Skottland, året før. Da hadde han en alt for tynn sovepose. Som nordmann er man jo gjerne litt ovenpå når det gjelder det å sove i telt i fjellet. Jeg fortalte at dette går nok bra selv om det er litt kalt. Det går fint med en god sovepose! 

Det skulle jeg absolutt ikke sagt, for jeg frøs som aldri før den natten. Det ble minusgrader og et lag med is på teltduken. Soveposen min er blitt for gammel og velbrukt og holdt meg ikke varm i minusgrader. Jeg stod opp, pakket teltet og dro ned i lavlandet igjen før kl 6 om morgenen, for å få varmen i kroppen igjen.

Dette virket som en grei teltplass om kvelden, men det ble 

grise-kaldt om natten.

Lærdal

Jeg måtte ned igjen til Aurland siden Aurlandsfjellet fortsatt var vinterstengt. KTM-føreren sov sikker godt i sin nye sovepose da jeg kjørte. Det var i alle fall ikke tegn til bevegelse i teltet hans.

Jeg kjørte igjennom Lærdals tunellen for å komme videre nordover. Disse super-lange tunellene, slik som Lærdals tunellen, er effektive transportveier. Men de er veldig kjedelige å kjøre i.

Lærdal er virkelig verdt et stopp. Jeg tok meg god tid der og kjørte igjennom de fleste gatene i sentrum før jeg spiste frokost i en park. Jeg hadde nyinnkjøpt pålegg og kokte opp noen egg som jeg hadde kjøpt av en kollega hjemme. 

Lærdal har mange fine trehus og den gamle bryggen på bildet under, har en lang historie å vise til. For oss som er interessert i bygninger og arkitektur er Lærdal en fin bygd å være i. Mye av den gamle trehusbebyggelsen er spesielt forseggjort og godt vedlikeholdt. Lærdal er i det hele tatt en velstelt bygd.

Lærdal 10. mai 2024

Årdalstangen og Øvre Årdal

Årdalstangen er ganske fin når man ser utover fjorden slik som jeg gjorde da jeg tok bildet under. Man kan si at Årdalstangen er et typisk industristed og at sentrum bærer preg av det.  

Årdalstangen

Årdalstangen

Øvre Årdal

Før middag kjørte jeg opp Tindevegen fra Øvre Årdal. Det er en spennende fjellovergang som snirkler seg oppover en bratt fjellside like nord for sentrum av Øvre Årdal. Tindevegen går over fjellet til Turtagrø og skal være den korteste veien mellom Bergen og Trondhjem. Jeg kjørte opp på fjellet et godt stykke, men snudde og kjørte ned igjen siden jeg hadde planer i Øvre Årdal og siden jeg skulle østover mot Tyin neste dag. 

På vei ned Tindevegen laget jeg middag på en rasteplass. Hvem andre enn den tyske politimannen på sin KTM 1190 kom kjørende forbi? Han vinket ivrig der han kjørte. Han hadde tydeligvis funnet ut av min norske uttale av "Tindevegen" som jeg fortalte ham om kvelden før. Det var ikke bare enkelt å beskrive Tindevegen i Øvre Årdal på engelsk. Det var ikke sikker at det ville gå bra, men her var han i alle fall! Han konsentrerte seg om svingene og så ut til å stortrives der han skjøt fart i bakkene mellom hårnålssvingene.

Middag på Tindevegen, like over Øvre Årdal.

"Tusenmeteren"

Sør for Øvre Årdal går veien mot Tyinkrysset og Østlandet. Veien går i dag halvveis opp til toppen av fjellet som vi ser på bildet under. Derifra går den i tunnel innover dalen. I gamle dager gikk hovedveien helt til toppen av fjellet og videre innover fjellet mot Tyin. 

Jeg ville prøve om det var mulig å kjøre helt til topps på den gamle veien. 

Jeg kom nesten til toppen og klarte å bakse sykkelen opp til der hvor man ser snøen i høyre side av bildet under. 

Man kommer inn på gamleveien ved å ta av i en krapp høyresving fra hovedveien midt i bildet. Derifra er det en "brutalt" bratt grusvei som utgjør den gamle "Tusenmeteren". Jeg har lest i boken Vestlandsvegar av Halvor Folgerø, at her kjørte man med buss før i tiden. Det kan ikke ha vært store bussene, for svingene er krappe, grusen er løs og veien er bratt. Det var opprinnelig 42 hårnålssvinger mellom dalbunnen og toppen. Veien var tøff nok å ta seg frem på med en 220 kilos motorsykkel og jeg regner med at den siste bussen har kjørt der for lenge siden. 

Veien kalt "Tusenmeteren" går helt til toppen av fjellet på bildet.

Den nye veien går til litt under halvveis opp på fjellet, for så å 

gå i tunell videre innover dalen.

Så langt, men ikke lengre. Snøen sperret veien i 

ca 800 meters høyde.

Det var kjørbart med motorsykkel ganske langt opp, men jeg måtte snu da det var 17 svinger igjen til toppen. Snø og steinras hindret at jeg kom helt opp. Det ble imidlertid en fin øvelse i å kjøre i bratte bakker og å håndtere sykkelen i løs grus, noe som var nyttig trening før grusveiene vi skulle kjøre milevis på seinere i  uken. 

Etter å ha kjørt "tusenmeterer" nesten til topps, var jeg godt fornøyd med dagen på motorsykkel og satte opp teltet på Utladalen camping like utenfor Øvre Årdal. 

På dag tre kjøret jeg videre mot Tyinkrysset og videre østover hvor jeg møtte svigersønnen min på Fagernes. Han kom på sin BMW G750GS, med splitter nye adventure dekk. Neste mål for turen var å kjøre gjennom Sverige og til Stockholm mest mulig på grusvei. 

På vei over fjellet fra Årdal til Tyin.

8 timers tur, men fordelt på to dager og med mange pauser og avstikkere. Turen fortsatte i 

7 dager til, men resten vil jeg skrive om i nye blogg innlegg.